Lasse
News
Profile
Works
Recordings
Reviews
Schedule
Research
Links
Contact
Reviews
 
________________________________ 

REVIEW

With the Oslo Philharmonic from abyss to ecstacy.

The Oslo Filhharmonic showed the capability of contemporary music to penetrate the abysses of the soul during this year’s Ultima Festival.

Concert

‘Viaggio attraverso tre valli’ – ‘Journey through three valleys’

Oslo Konserthus

16.-17. september 2020

Eystein Sandvik Reviewer NRK (Norwegian Broadcasting) Published 21. sep. 2020 kl. 15:59 Revised 21. sep. 2020 kl. 16:00

Wolf disguised as sheep

Lasse Thoresen monumental cello-concerto « Passage through three valleys» (2008), a co-commission between the Oslo Philharmonic and Orchèstre Philharmonique de Radio France, was the only work performed on the program during the Thursday night’s concert in Oslo Konserthus, the secondo of concerts with the Oslo Philharmonics during this year’s Ultima Festival.

Few of the present-day Norwegian composers enjoy a greater prestige than Lasse Thoresen, both nationally and internationally. Among the peaks of his career may be mentioned the Music Prize of the Nordic Council (2010), as well as the honour of being appointed «composer in residence» with the prestigious Festival Présences in Paris during a period of three years (2004-2006).

The interest for his music is caused by the fact that Thoresen has created an original synthesis between continental modernism and element from Norwegian folk music while at the same time his works appeal to a larger audience. Thoresen’s modernism has a human face with a friendly and inviting smile.

The title «Journey through three valleys» may nevertheless cause some concern. Being aware of Thoresen’s interest in folk-music one might fear that the work could come dangerously close to an uncouth celebration of chauvinist Norwegian nationalism at a time when hardly any other category is more controversial.

However, the cello-concerto is a wolf in sheep-skin. Behind the postal-card-like title is hidden a dark beast of a work that slowly builds towards one of the most awe-inspiring climaxes I can ever remember to have heard in a concert hall. The valley appears to be an abyss, a bottomless darkness. According to the composer each of the movements pass through « a mental landscape in which the slopes are so steep that one cannot look above the horizon».

Darkness does, however, in no way prevail in the psychological valleys of the piece. More than any other composer is Lasse Thoresen the composer of light and ecstasy, which I would assume originates from the composer’s status as a believing Bahá’í.

Already in the slow and meditative second movement light and darkness are held in an unstable equilibrium – at least before the tremendous catastrophe happens towards the end of the movement. As can be expected it is in the final movement that the fog clears up, and the hillsides are bathed in shimmering splendour.

«Travel through three valleys» shows the extent of Thoresens’s mastery; an almost naìve spontaneity is complemented by an enormous orchestral palette. Thoresen is above all a colorist of international format, and he was well supported by an orchestra that sparkled under the solid conducting of Ingar Bergby.



 
 
________________________________ 

REVIEW

Med Oslo-Filharmonien fra avgrunn til ekstase

Oslo-Filharmonien viste samtidsmusikkens evne til å trenge ned i sjelens avgrunner under årets Ultimafestival

Konsert

«Reise gjennom tre daler», «Second Symphony», «Onze Lieder» 

Oslo konserthus

16.-17. september 2020

Eystein Sandvik Musikkanmelder
Publisert i går kl. 15:59 Oppdatert i går kl. 16:00
Del på Facebook Del på Twitter
Del på epost

To av Skandinavias mest anerkjente komponister sto på plakaten i Oslo Konserthus under Ultimafestivalen den siste uka. De fikk imidlertid skarp konkurranse fra en 94 år gammel fransk kvinne som på tampen av karrieren forhåpentligvis vil oppnå den internasjonale oppmerksomhet hun fortjener.

Ulv i fåreklær

Lasse Thoresens monumentale cellokonsert «Reise gjennom tre daler» (2008), opprinnelig en sambestilling mellom Oslo-Filharmonien og Fransk Radios Symfoniorkester, var eneste verk på programmet under torsdagens konsert i Oslo Konserthus, den andre av to med Oslo-Filharmonien under årets Ultimafestival.

Få nålevende norske komponister nyter større prestisje enn Lasse Thoresen, både nasjonalt og internasjonalt. Blant høydepunkter kan nevnes Nordisk råds musikkpris (2010), samt det ærefulle oppdraget som «composer in residence» ved den prestisjetunge Festival Présences i Paris over en treårsperiode (2004-06).

Oppmerksomheten skyldes at Thoresen har skapt en særegen syntese mellom kontinental modernisme og elementer fra norsk folkemusikk, samtidig som hans verker treffer et bredt publikum. Thoresens modernisme har et menneskelig ansikt med et vennlig og inviterende smil.

Tittelen «Reise gjennom tre daler» kan riktignok gi bange anelser. Gitt Thoresens orientering mot folkemusikken kunne man frykte at verket havnet farlig nær en ukomfortabel dyrking av «norskhet» på et tidspunkt hvor knapt noen kategori er mer omstridt.

Cellokonserten er imidlertid ulv i fåreklær. Bak den postkortaktige tittelen skjuler det seg et mørkt beist av et verk som langsomt bygger seg opp mot et av de mest fryktinngytende klimaks jeg kan huske å ha hørt i en konsertsal. Dalen viser seg å være en avgrunn, et bunnløst mørke. Ifølge komponisten selv er hver av de tre satsene reiser gjennom «et mentalt landskap hvor sidene er så bratte at man ikke engang kan se over horisonten».

Mørket råder imidlertid på ingen måte grunnen alene i verkets psykiske dalfører. Mer enn noen annen er Lasse Thoresen lysets og ekstasens komponist, noe jeg antar kan ha sin opprinnelse i komponistens status som troende Bahá’í.

Allerede den langsomme og meditative andresatsen holdes lys og mørke i en slags ustabil balanse, i hvert fall inntil den voldsomme katastrofen inntreffer mot slutten av satsen. Ikke uventet er det i finalesatsen at tåken for alvor letter, og åssidene bades av skimrende stråleglans.

«Reise gjennom tre daler» viser bredden i Thoresens mesterskap, hvor en nesten naiv spontanitet suppleres av en enorm orkesterpalett. Thoresen er fremfor alt en klangkunstner av internasjonalt format, og ble fulgt opp av et orkester som gnistret under Ingar Bergbys solide ledelse.

Fremragende solist

HØR FRA KONSERTEN: Amalie Stalheim som solist i Lasse Thoresens cellokonsert «Reise gjennom tre daler». Her utdrag fra siste sats. FOTO: Rune Bendiksen/OFO

«Reise gjennom tre daler» ble opprinnelig skrevet for stjernecellist Truls Mørk, som urfremførte verket sammen med Oslo-Filharmonien i 2008. Denne uken var cellokrakken overtatt av 27-årige Amalie Stalheim, som allerede har markert seg som en musiker på terskelen av en internasjonal karriere. Stalheims turnering av det ekstremt krevende solistpartiet var intet mindre enn fremragende.

Allerede fra åpningstaktene, hvor solisten nakent og alene setter an tonen i celloens mørke register, viser Stalheim seg som en musiker som omhyggelig pleier hver eneste frase. Til og med de mest halsbrekkende partier utover i verket ble avlevert med en sikkerhet og autoritet som avslører en sjelden begavelse.

Torsdagens fremføring har overbevist meg om at Thoresens cellokonsert er et av de beste norske orkesterverk skrevet på denne siden av millenniumsskiftet. I så måte er det helt på sin plass at forrige ukes fremføring ble foreviget



 
 

 

 
Top of Page